Tilbake i Betlehem.

Så er jeg på en liten tur (Oslo i morgen) igjen. En liten tur til et sted jeg er veldig glad i, mitt andre hjem (eller kanskje tredje hvis man teller Sri Lanka). Til mitt kjære Betlehem. Det var rart å komme tilbake, på en måte føltes det ut som jeg aldri reiste herfra. På en annen måte merker jeg at jeg har forandret meg ganske mye siden jeg først troppet opp her med sekk på ryggen november 2011 med en enveisbillett. Uansett.

Det som er så rart med å være her, bortsett fra at folk som jobber i barer gir meg klemmer når jeg kommer inn og sier at det er mitt sted og at alt føles ut som det er det samme. Det som er så rart er at midt i gaten, ved muren, kaster noen stein og blir gasset med tåregass, vi blir stående i trafikk, må lukke vinduene på bilen, men det svir likevel. Det svir i øynene ganske lenge, det snører seg i halsen og jeg får vondt i hodet. Litt lenger opp i gaten er turister på souvernirshopping og palestinere kjøper seg iskrem i varmen.

”Lukk vinduene, lukk vinduene” ropte en gjeng unge gutter som har samlet seg i Aida flyktningeleir i Betlehem tidligere i dag. Lufta var full av tåregass. Jeg var på vei til en antikvitetsbutikk og hadde egentlig ikke tatt inn over meg hvor jeg er i verden før disse unge guttene minnet meg på det. De demonstrerte og kastet stein mot muren. En av vennene deres ble skutt av israelske soldater her for noen uker siden. 15 år gammel. Han kastet stein mot en mur som hindrer fremtiden hans. Min venn M. har ikke barbert seg siden det skjedde. Han er 16 år og ser ingen mening med å gå på skole lenger. Faren hans sier at det er vanskelig å motivere han. Han vil bare være alene, og la skjegget sitt gro. M. har mistet en venn, en som han. En med drømmer, planer og livet foran seg. Jeg forstår sorgen til guttene, om jeg ikke forstår deres måte å reagere på. Jeg forstår også at Israel vil beskytte seg mot angrep fra Palestinere. Men er egentlig en gjeng tenåringsgutter (relativt) stille opprør mot noen som har tatt livet av vennen deres et angrep?

Det som er ganske rart, er at jeg pleide å være vant til dette. Så vant til dette at jeg ikke blogget om det, at jeg nesten ikke reflekterte over det. At vi plutselig måtte kjøre en annen vei enn hovedgaten i Betlehem fordi det er tåregass og stein i veien. At vi ikke kunne dra til Hebron likevel fordi veien er stengt. At vi møtte 20 tungt bevæpnede soldater som gikk rett mot oss uten å forklare oss om vi måtte snu eller kan kjøre videre ved innkjørselen til Nablus (vi måtte snu såklart).

Og midt i alt dette lever vennene mine et vanlig liv. De drikker kaffe, de spiser is, de er glade for at det er vår, de går på jobb, de går på fest, de leser til eksamen, de forteller meg morsomme historier og de tar seg tid til å henge med meg hele dagen. Men de viser meg også regninger de ikke har råd til å betale, de forteller meg om problemer i familiene deres og de forteller om tapte drømmer.

God jul!

Så er det jul da. En ganske annerledes jul for meg i år enn i fjor. Det er ganske fint å være hjemme, men jeg savner Palestina veldig.  Det virker kanskje litt underlig, for hva er det egentlig å savne et sted alle helst vil flykte fra? Men det er ganske mye. Spesielt folk. Utrolig fine folk. Det er vanlige ting, arabisk kaffe, lemonade og mynte-te med masse sukker. Det er å henge i en souvernirbutikk hele dagen, ta med turister på sightseeing og å dra på oppdagelsesferd i ørkenen. Det er å høre historiene. Historier som er så grusomme at de merker meg for livet, men samtidig blir jeg takknemlig for at jeg får ta del i det.

På fredag skulle jeg hjem til jul (jeg har flyttet tilbake til Oslo nå forresten), og jeg hadde altfor mye å bære på. To tunge bager som jeg såvidt klarte å bære og en hentelapp til postkontoret. Etter å ha ventet i en time i kø hadde jeg to tunge bager og en pappeske å bære på. En pappeske sendt fra Betlehem. Jeg fikk kanskje den fineste julegaven jeg noen gang har fått, eller kommer til å få, helt fra Palestina. Tenk at noen der tenker på meg, månedsvis etter at jeg har reist, et år etter at jeg feiret jul der. Det er stort, og selv om jeg har sendt julegaver dit, så var det noe annet å få gaver hit.

Det er en slags bunad fra Palestina. Den var min da jeg var der, men nå er den min her. Det er rart, to verdener som på en måte ikke passer sammen. Denne kjolen er laget med forskjellige farger, satt sammen av mønster fra tradisjonelle kjoler (akkurat som i Norge har hvert sted sin "bunad"). Den har også oliventrær på seg, som et symbol for Palestina. Alt er håndlaget, jeg har møtt hun som sydde den, fikk servert en bakt potet og prøvde kjoler der ("no no its not too big! When you get married it will fit you").

Men uansett. Dette er min helt spesielle julekjole, som jeg er stolt over å få ha. Jeg vil med dette si til verden: God jul. Pass på hverandre og tenk litt på de som ikke er så heldige som oss. Jeg skal feire i min Palestinske bunad, og selv om jeg er i Norge så vil en del av hjertet mitt alltid være i Betlehem.

Post-Travelling Blues

Siden jeg er ferdig med masteren (ja, jeg har stått, hurra for meg!) kan jeg sitere direkte fra wikipedia: "post-travel depression (PTD) is a type of mood that persons returning home from a long trip (usually a vacation) may experience."

Det er ikke sånn at jeg har det så innmari kjipt. Jeg har jo både nok mat og tak over hodet. Men det som er litt kjipt er at jeg liksom er tilbake til ingenting. Jeg bor i Våle, hos mamma og pappa. Her har jeg ca ingen venner og jeg underholder meg selv med å gå/løpe turer. Nå har jeg klart å overbelaste foten, så nå må jeg roe ned den ene aktiviteten jeg har klart å finne på. 

Ellers så prøver jeg å finne meg en jobb. Jeg er ganske blakk (ikke helt heldigvis), så det begynner å haste litt. (Jeg er en blid, omgjengelig og lærevillig person med altfor mange år på universitetet og litt ymse arbeidserfaring sånn til info). Jeg orker ikke å bo i kollektiv lenger (no offence alle de ca 100 folka jeg har bodd med de siste ca 100 årene), så jeg er ganske stuck her på landet frem til jeg kaster inn håndklet og finner meg noen nye room-mates likevel. Men akkurat nå så er jeg uten jobb og bor på jenterommet (som er grønt og fullt av souvernirer og klær og ikke så jentete egentlig).

Men uansett. Jeg ville egentlig skrive dette for å klage på noe som egentlig ikke er noe å klage over i det hele tatt (som sagt er jeg både mett og har varm seng, jeg bor tilogmed gratis og de har en veldig stor TV her.) MEN, det som egentlig er problemet mitt nå, er at jeg syns det er litt vanskelig å omstille seg. Litt vanskelig å omstille seg til å leve det vanlige livet vi lever i Norge. Liksom, småting. At en øl ute koster 70 kroner. Høstluft, kokte poteter, vaske huset hver fredag og nyhetene på tv klokka 9. Også de jævla brunsneglene.

Vet egentlig ikke hva jeg prøver å si her nå. Jeg mista min egen tråd. MEN, så stikker jeg av til Stockholm snart. Så får jeg reist litt igjen og kanskje jeg får noe å skrive om til dere og.

Koz og klemz, over og ut.

The End!

17. november reiste jeg fra Norge. I dag er det 1. august. Det har gått ganske nøyaktig åtte og en halv måned siden jeg sa hadet på Gardermoen og tok med meg sekken min til Palestina. Siden da har jeg vært i Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania, Kenya og nå sitter jeg på et hotell i Doha, Qatar og spiser frokost med gamle businessmenn før jeg skal fly hjem. Jeg har opplevd mye. Møtt mange. Og ikke minst tenkt og lært mye. Det jeg kanskje liker aller best med å reise er alle man treffer underveis. Alle samtalene jeg har, alle historiene jeg hører og alle skjebnene jeg møter. Jeg har fått venner fra Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania og Kenya. Men jeg har også fått venner fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, USA, Canada, Australia, New Zealand, Nederland, England, Skottland, Irland, Slovenia og en helt spesiell fra Libanon.

Jeg dro hjemmefra i november med to mål. Det ene var å gjøre ferdig masteren min. Det andre var å finne ut hva jeg vil gjøre etter masteren. Det første målet har jeg nådd. Jeg klarte å gjøre intervjuer, analysere og produsere en masteroppgave med den litt kronglete tittelen ”Water and Electricity Access Strategies for Bedouin in Area C, Palestine”. Det andre målet mitt har det gått litt dårligere med. Jeg er fortsatt ganske forvirret om hva jeg vil fremover. Jeg var en stund ganske sikker. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Så, nå sitter jeg her, på min siste reisedag, og prøver å oppsummere litt fra de siste månedene. Det er ikke så lett. Det er litt for mange inntrykk akkurat nå. Men jeg har hatt det fint. Jeg har vært på altfor lange bussturer, båtturer, en litt for lang togtur og mange ganske crazy turer (som passasjer) på motorsykkel. Jeg har gått i fjell, ørken, regnskog og på strender. Jeg har badet i Middelhavet, Dødehavet, Rødehavet, det Indiske hav og i Viktoriasjøen. Jeg har sett Nilen i Egypt og der den begynner i Uganda. Jeg har sett to av verdens syv underverker, og flere steder som burde vært på den listen. Jeg har sett massevis av ville dyr og har adoptert to kattunger og en elefantbaby. Jeg har lært meg gloser på arabisk, luganda og swahili. Jeg har danset til arabisk musikk, listepop og litt for mye reggae og dancehall. Jeg har fått fregner, massevis av myggstikk (og noen ganske udigge arr), blitt ganske brun og fått nesten blondt hår.

Jeg vet ikke om jeg har forandret meg så mye ellers akkurat, men jeg tror summen av alle inntrykkene og alt jeg lærer fra alle jeg møter gjør noe med meg. Jeg merker at det blir mer og mer vanskelig å forholde seg til forskjellene og urettferdigheten i verden. Hvor lett jeg har det og hvor vanskelig (ca alle) andre har det. Spørsmål som ”hvor mange år måtte du spare for denne turen?” for eksempel. Det er ikke så lett å forklare at jeg har spart i under ett år og blir sponset av staten for å studere. Det er ikke så lett å forklare at i Norge klager folk med (uten å overdrive) 20 ganger inntekten til en gjennomsnittelig Ugander over bensinprisene som bare er 2 ganger så høy i Norge som i Uganda (og i Palestina er den ca lik som hjemme). Det er ikke så lett å forklare at vi har et mikroskopisk antall folk som må bo på gaten og at nesten ingen må bekymre seg for hvor neste måltid skal komme fra. (Jeg har ikke orket å lese et eneste ord om Romfolk-debatten i Norge, for jeg skammer meg sånn).  

Jeg er glad i Norge, stolt av å være norsk og av det ryktet vi har ute i verden (bortsett fra det med Oslo-avtalen, at vi gav Nobel-prisen til Obama, våpenhandel og oljeforurensing). Samtidig føler jeg at vi alle har et ansvar ved å komme fra det mest fredelige og rikeste hjørnet av verden. Og kanskje det beste stedet å begynne er å reise, oppleve og snakke med folk. For en ting har jeg lært av å reise, og det er at nesten ingen har det sånn som oss og at det er VI som er eksotiske i verden og at vi lever på en måte som folk flest ikke engang kan drømme om å leve på.

Uansett, så har jeg gledet meg veldig til å reise hjem en stund nå. Det er rart hvor mye man savner helt vanlige ting når man reiser. Eller jeg vet jo ikke hvordan det er for andre, men jeg gjør det. Jeg savner å sove under en ordentlig dyne, at bussen går når den skal, grovbrød, laks, mamma sin pizza, å drikke vann fra springen, vaske klær i vaskemaskin (selv om jeg har fått skryt for håndvaskteknikken min fra ugandiske damer) og selvfølgelig  savner jeg alle dere som gjør livet mitt så bra der hjemme.  Jeg savner å le med Ida J og å løse verdensproblemer med Marianne F. Jeg savner å drikke kaffe med Marius, å filosofere med Marianne J og å diskutere krig og fred med Marte BE. Jeg savner å gå på konserter med Camilla og å være fjollete med Anders. Jeg savner mamma og pappa og Eirik og Bestefar og de fine som leser bloggen min i Lyngstien. Og alle kolleger på IKEA og i Fredslaget og alle dere andre. Det skal bli så fint å se dere igjen. Jeg gleder meg og vi sees snart! (Men jeg kan ikke love at jeg blir hjemme så lenge).

Zzzanzibar

Nå er vi på Zanzibar (vi drar i morgen). Har vært litt for opptatte med å grille oss i solen til å oppdatere blogg. Men koser oss masse i syden-syden. Og vi har reist et stykke siden forrige oppdatering.

Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa. Det var 15 timer på et veldig ristete tog. Men det gikk bra. Og for første gang i mitt liv var jeg i en tog-kupe. Det var nice. Følte meg som i en Agata Christie bok (bortsett fra at ingen døde (heldigvis) og at vi var på et helt annet sted). Vi var i Mombasa et par dager. Men vi bare solte oss og var ute på byen en gang, så kan ikke akkurat si at jeg er lommekjent der. Vi møtte to jenter fra Nederland da, som vi reiste videre med til Dar es Salam i Tanzania. Det var en lang busstur (igjen), en ok, men forvirrende grensekryssing og generellt litt for høy musikk på bussen. Men uansett, så kom vi frem i god behold og sov en natt i Dar (og spiste sykt digg mat på et gatehjørne) før vi tok båt til Zanzibar hvor jeg er nå (to nederlandske, en svenske og meg).

Her er det nice. Bortstt fra at jeg har forvandlet meg til Paris Hilton og klager på alt som går galt. Heh, men så betaler vi masse penger for å bo her og, og da forventer jeg å ikke får CHEDDAR ost i en gresk salat (true story) og at når vi booker to dobbeltrom for 5 netter så er det ikke akseptabelt at vi får ETT dobbeltrom i to netter (TIA, eller This Is Africa, som man sier her). Men uansett så vi har hengt med de nederlandske, møtt to kanadiske gutter og gjort vårt beste for å unngå en gjeng med nordmenn. Han ene kanadiske gutten fisket en sykt stor fisk her om dagen forresten, en 23 kilos makrell. Jeg har lest en morsom svensk bok, blitt brun og badet i det indiske hav. 

I morgen setter vi kursen mot Nairobi igjen, også er det jammen meg bare noen DAGER til jeg lander i Norge. Jeg gleder meg til å se alle igjen. Og til å spise norsk mat. Herregud som jeg savner spekemat.